Her finner du historier fra våre medlemmer som har opplevd psykisk vold fra barnevernet, rettsvesenet, familievernkontor, sakkyndige m.m.
Skrevet av “anonym bestefar”:
Jeg er mektig imponert over det jeg leser meg til hva denne foreningen har fått til på så kort tid. Og ikke minst hva jeg ser som er fokus fremover.
Jeg har et barnebarn som jeg anser som tvangsflyttet via dom, til den forelderen som utøver både psykisk og fysisk vold. Eller mobbing som kanskje er et enkelt dekkende ord for de som er heldige og ikke er berørt av slikt. I dette tilfelle var det dommerbytte som snudde saken på hodet. Til fordel for den mobbende forelder, og 100% mot hva barnet ville. At det ikke er bedre rettssikkerhet i slike saker er en katastrofe. Det er heller ikke mindre alarmerende at det ikke er lovfestet at en dom følges opp og slik sett kvalitetssikres!
Jeg fatter ikke at de som avgir dom ikke ser viktigheten av å følge opp, om dommen er til barnets beste! Spesielt siden det er opplest og vedtatt at det er for lite kunnskap også i rettsvesen om
barnesaker der psykisk vold er til stede. Det er utrolig frustrerende og livstappende å ikke kunne bidra for å hjelpe barnebarnet. Jeg har bidratt, men opplever at folk med makt, som barnevern, sakkyndige, og rettsvesen ikke bare unnlater å høre på adekvate innspill, men lyver skriftlig både om barnebarn og nær familie, for å fremme sitt syn.
Jeg opplever også at leger kan svikte i det å være konsekvente i sitt ansvar. Det samme kan sies om advokatstand, der jeg undrer meg over at enkelte ikke ser -eller ikke vil se? - barnets beste.
Det virker som det kan være en rød tråd blant både advokater og andre fagfolk -eller «fagfolk» at man skal vinne sin sak eller syn på kortets mulig tid. Sannheten ser ikke ut til å ha noen betydning. Jeg legger til at jeg selvfølgelig ikke kan uttale meg for alle slike saker. Men det jeg skriver om er ikke bare basert på egen erfaring. Flere jeg har fått tilgang til, opplever det samme.
Som forelder og besteforelder har man egentlig to barn man bryr seg om. Man er alltid forelder. Alder her har ingen relevans. Det kjennes derfor både ulogisk og nådeløst at man som
besteforelder eller nær familie ikke har innflytelse i slike saker. Disse mennesker som begår en slik udåd ved å la et barn lide, ødelegger ikke bare for det barnet som lider, men for hele den nære familie. Fra voksne til barn. Å knytte til seg fagfolk med MAKT slik jeg oppfatter dere vil, ser jeg som essensielt. Slik som nå med Bergen Familieadvokat. Det er å ønske at det kommer tilsvarende for hele landet. Om jeg forstår det riktig så er målet å knytte til og opplyse de med makt på høyeste plan både lokalt og sentralt i de fagområder som kan gjøre en forskjell.
Til slutt vil jeg si at en forening som dere, med de kapasiteter jeg ser dere har, er en nødvendighet for både utvikling og opprettholdelse av best mulig omsorg for utsatte barn og deres familier.
Det er også å håpe at Staten vil se dette arbeid så viktig at foreningen blir økonomisk sikret, og det samme for dere som jobber iherdig for et bedre liv og dermed også et bedre samfunn.
Gratulerer med opprettelsen av Foreningen Mot Psykisk Vold, og all god lykke med arbeidet!
Skrevet av “Birgitte”:
I et av møtene med barnevernet, spurte jeg om hjelp og veiledning, til hva jeg burde gjøre når barna mine ikke vil til faren sin. Barnevernet sa at jeg hadde ansvar for at samvær med faren skulle gjennomføres, så jeg måtte bare kjøre de avgårde selv om de gråt og kastet opp. De sa det var vanlig med slike reaksjoner fra barna, og at jeg bare måtte si at det ikke var farlig å dra til pappa. Dette sa de enda jeg hadde fortalt om psykisk vold mot både meg og barna våre. Barna var 4 og 9, og de hadde selv fortalt barnevernet om både fysisk og psykisk vold. Men fordi barnevernet hadde observert en så fantastisk far med barna under hjemmebesøk, trodde ikke barnevernet på oss. De fortsatte bare å si at jeg måtte legge min historie med far bak meg, fokusere på barna og sørge for et godt samarbeid med faren dems.
Under et møte med sakkyndig i barnefordelingssaken, fortalte jeg om seksuell vold, materiell vold, trusler, nedlatende kommentarer, kontrollbehov og mye mer psykisk. Men i rapporten skrev sakkyndig at det ikke var tegn til vold i nære relasjoner, og at det handlet om en konflikt mellom foreldrene. Det virket som mor var bitter på far, skrev sakkyndig. At barna også fortalte sakkyndig om volden de hadde opplevd, ble avskrevet med at jeg hadde brukt mine bitre følelser i oppdragelsen av barna, og at de hadde blitt preget av meg og dermed nektet å dra til faren sin.
Jeg er preget av all volden jeg og barna opplevde, men jeg vet nesten ikke hva som har vært verst. Den psykiske volden fra barnas far eller fra instansene som skulle hjelpe barna og meg.
