Her finner du historier fra våre medlemmer som har opplevd psykisk vold hos tannlege, fastlege, psykolog, jordmødre m.m.
Skrevet av "Grethe":
Jeg har gått til samtaler på DPS. Jeg har fortalt om ting jeg har opplevd med min eksmann og at jeg synes det var vanskelig å få barnet vårt samtidig som saken var hos retten. Jeg fikk til svar av behandleren på DPS at jeg var sur på rettssystemet og at jeg bare følte at ting var urettferdig. Men det ble ALDRI tatt opp at jeg ble utsatt for psykisk vold. Jeg følte også at legene trodde jeg bare ønsket sykemelding og at alle mine opplevelser ikke hadde skjedd. De fleste fagpersoner kalte dette for foreldrekonflikt, siden vi har barn sammen og ikke klarer å samarbeide. Han holder igjen barnet etter endt samvær.
For hvordan og hvorfor skal jeg samarbeide med en voldsutøver...
Kronikk skrevet av “Anonym mor”:
Nå i 2023 er det 20 år siden NOUen «Retten til et liv uten vold» om vold mot kvinner ble lagt fram. I den finnes et eget delkapittel med overskriften «Motstand mot kunnskap», hvor det ble konstatert at det fantes motstand mot kunnskap om vold. Av ulike årsaker var eksisterende kunnskap ikke tatt i bruk.
Hvordan har det så gått siden 2003? Er all kunnskapen tatt i bruk i dag? Nei, det er den ikke og i hvert fall ikke i helsevesenet. Utredning etter utredning etter 2003 har slått fast det samme: Kunnskapsnivået er fortsatt lavt, og det fører til at heller ikke vold mot barn avdekkes og at partnerdrap i liten grad forebygges. Ofre som ikke passer inn utbredte myter om voldsofre, blir ikke fanget opp og blir ofte heller ikke trodd når de forteller om volden.
Riksrevisjonen fastslo i fjor at offentlig ansatte med meldeplikt ikke vet nok om hva som skal utløse melding til barnevernet, inkludert ansatte i helsevesenet. Heller ikke politikere har nok kunnskap og det lages dermed handlingsplaner og regjeringsplattformer som ikke fører til særlig nedgang i omfang av vold, fordi de er innrettet mot de små gruppene med voldsofre og ikke den største: Etnisk norske ofre fra tilsynelatende vanlige familier.
Vold i nære relasjoner koster samfunnet flere milliarder i året, på toppen av de menneskelige lidelsene. En del av kostnadene går til helsehjelp til voldsofre, som ofte får livsvarige fysiske og psykiske helseplager, helseplager de kunne vært spart for om bare vold ble forebygget og avdekket i større grad enn i dag.
Helseministeren bad helseforetakene tidligere i år om å finne ut hva de kan gjøre mindre av for å spare penger, men hvorfor spør hun ikke hva de kan gjøre mere av, for å spare penger på sikt? Ett slikt langsiktig sparetiltak er å lære seg mer om vold i nære relasjoner: Helsepersonell må ta i bruk kunnskap som finnes. Målt i antall bekymringsmeldinger med mistanke om vold sendt til barnevernet, så står man nemlig på stedet hvil i helsevesenet: Fortsatt fanger leger, sykehus og barnepsykiatrien opp færre enn 800 av de mer enn 150 000 barna som utsettes for vold hvert år. Barnepsykiatrien (BUP) står for kun en tredjedel av meldingene, og fanger opp færre enn 90 barn utsatt for psykisk mishandling i året, enda ca 60 000 barn er innom BUP hvert år. Dette er spesielt urovekkende fordi man vet at psykisk mishandling gir de mest langvarige skadene og at disse skadene nettopp er psykiske.
Norges spesialister på barns psykiske helse fanger ikke opp barn skadet av psykisk mishandling.
Forskning har flere ganger påvist at mange barn som er utsatt for vold eller annen traumatisering og som havner i BUP, opplever isteden det min sønn ble utsatt for: Han fikk en feilaktig diagnose (ADHD i hans tilfelle), heller enn at de involverte legene snudde enhver stein for å finne ut om symptomene hans kunne ha et annet opphav. Realitetene var at faren utsatte både sønnen vår og meg for psykisk vold. Vi led begge av post-traumatisk stress på grunn av en rekke skremmende hendelser med faren.
Spesielt grelt blir det lave antallet bekymringsmeldinger når forskning viser at over 90% av de som jobber i barnepsykiatrien i Norge mener at dersom alle barn vokste opp i trygge psykososiale forhold, så vil antall ADHD-diagnoser reduseres.
«Alle» i BUP mener altså at avvikende psykososiale forhold kan resultere i en ADHD-diagnose, som vil forsvinne om avvikene rettes, men sjokkerende nok mangler kartlegging av slike avvik helt, eller den er mangelfull, i 56% av tilfellene. For min egen familie foregikk all kartlegging med både faren og meg tilstede, og jeg kunne ikke snakke fritt. Jeg var redd for konsekvensene om jeg sa sannheten til de ansatte i BUP. Så derfor lyttet jeg til hva han sa og justerte svarene mine deretter, også i skjemaene jeg fylte ut. Ikke ett eneste spørsmål handlet om relasjonen mellom oss foreldre.
Men det er jo ikke rart at det blir satt uriktige ADHD-diagnoser i BUP og at det ikke blir sendt melding til barnevernet, når Helsedirektoratets veileder ser ut til å ta for gitt at ingen i familien er utsatt for vold og at voldsutsatte barn og foreldre kan snakke fritt.
Ansatte i BUP må ta i bruk kunnskapen som finnes og det må komme krav om kartlegging av avvikende av psykososiale forhold, når barn utredes i BUP. Det kan ikke lengre være valgfritt. En slik kartlegging vil også kunne fungere som en «frikjenning» av foreldre til barn med reell ADHD, som nok i dag opplever en viss stigmatisering. Så blir det en annen sak å sørge for et mer kompetent barnevern for slike undersøkelser, slik at de også blir bedre på å avgjøre om det handler om vold eller ei.
I dag er det også opp til den enkelte fastlege om de vil forsøke å finne ut hvilke av pasientene de har som er utsatt for vold. Det finnes hverken belønning eller straff om man identifiserer ofrene eller ikke, hverken i BUP eller for fastlegene. Altfor mange i helsevesenet «leker» i dag barnevern selv, ved at de selv avgjør om det er snakk om vold eller ei, uten at de i realiteten har undersøkt godt nok. De bruker magefølelsen og ikke forskningsbasert kunnskap.
Leger i BUP har ikke krav om kompetanse innen vold og i legeforeningens veileder for BUP står det utfyllende om fysiske og seksuelle overgrep, mens det står svært lite om psykisk mishandling.
Er psykisk mishandling irrelevant for utredninger BUP?
Utelukkende leger som jobber i legevakt har lovpålagt krav om kompetanse innen vold i nære relasjoner, og selv om mange fastleger jobber på legevakten, så er ikke opplæringen tilstrekkelig for å oppdage alle voldsofre hos fastleger, spesielt ikke de som «bare» er utsatt for psykisk mishandling. I sterk kontrast til Helsedirektoratets ADHD-veileder finnes det video-veiledere laget av NKVTS om hvordan traumer hos barn bør utredes. NKVTS, som de ekspertene de er, anerkjenner at traumene ofte ikke er nevnt i henvisningene som sendes til BUP, fordi de ikke er avdekket av det offentlige ennå, og at det som regel tar lang tid å få et sant og fullstendig bilde av hva som foregår i familien.
Hvorfor er det en tilsynelatende motstand mot kunnskapen som NKVTS innehar, hos Helsedirektoratet og i legeforeningen? Hvorfor anerkjenner ikke disse instansene at vold ikke kan avdekkes uten at går fram på egnede måter, både i fastlegekontorene og i BUPs lokaler?
