Her finner du historier fra våre medlemmer som har opplevd psykisk vold i oppveksten, som fra mor eller far, steforelder, søsken, tante/onkel m.m.
Innsendt av "Grethe":
Jeg opplevde psykisk vold allerede som barn. Min pappa var ikke tilstede i det hele tatt, han var mye på jobb og da han var hjemme var han stille. Mamma var alltid tilstede, men hun kritiserte absolutt alt jeg gjorde fra jeg var liten. Jeg kan huske helt tilbake til jeg var ca 4 år. Både pappa og mamma sa jeg var feit og kraftig. Men barndomsbilder av meg viser noe helt annet. Jeg var normal for alderen min. Mamma sa jeg var stygg og aldri kom til å bli så pen som hun var. Hun sa jeg var dum, slem og aggressiv.
En dag jeg kom hjem fra skolen, jeg var 7 år, fant jeg mamma "bevisstløs" på gulvet. Jeg ble livredd, gråt og skrek for jeg trodde mamma var død! Så viste det seg at alt var spøk, fordi mamma ville bare se hvor glad jeg var i henne.
Da jeg var ca 8 år kommenterte mamma kroppen min og spurte om jeg var gravid. Hun kalte meg stygge ting og mente at noen gutter hadde gjort meg gravid. Hvis jeg ble for nær venn med jenter, så mente hun jeg var en skam for familien. Hvis noen gutter ville leke med meg, mente mamma at jeg flørtet med de.
Vi flyttet mye i barndommen min. Jeg byttet skole så mange ganger og fikk aldri vært et sted lenge nok til å få ordentlige venner. Jeg var alltid den som var annerledes og rar. På skolen ble jeg mobbet og slått, og hvis jeg fortalte det hjemme, var det min feil at jeg ble slått. Mamma mente jeg måtte ha sagt noe til de som gjorde at de mobbet og slo, og at jeg måtte spørre læreren min om hjelp. Det var jo nytteløst, for jeg ble ikke trodd der heller. Det var en evig vond sirkel.
Mine søsken gjorde aldri noe feil. Hvis de kastet noe på meg eller slo meg, så lo mamma av det. Hun elsket å baksnakke meg og snakke ned om meg til søsknene mine. Hvis de viste at de hatet meg eller mislikte meg, så elsket mamma det.
Hvis jeg hadde kranglet med en venninne eller var lei meg, fortalte mamma meg at jeg var et dårlig menneske og det var derfor ingen ville være venn med meg. Som voksen er jeg nå skilt og alene med barnet mitt. Mamma sier at jeg er en dårlig mamma og at barnet mitt ville hatt det bedre hos pappaen sin. At det er så synd på barnet mitt som har en mamma som meg, for jeg kan jo ikke noe.
Hvis barnet mitt er syk og har feber, mener mamma at det er min feil. Hun har fått søsknene mine helt over på sin side. De står sammen om å mene at jeg er det sorte fåret, som har ødelagt livet deres. De sier jeg er en løgner, en som holder kortene for seg selv.
Innsendt av "Nina":
Jeg vokste opp med mor som voldsutøver, det var stadig kritikk som omhandlet utseendet mitt og egenskapene mine. Jeg fikk stadig beskjed om at jeg ikke kunne noe, ikke dugde til noe og at jeg var stygg. Jeg ble også beskyldt for å være en løgner når jeg ikke delte hennes verdensbilde.
Jeg hadde ungdomstid hvor jeg begynte å svare henne, hun drar med mye latterliggjøring av meg og alt var min egen feil. Hennes kritikk og sinne var alltid en konsekvens av egen atferd. Hun tok aldri ansvar for egen atferd, alt var alltid noen andres feil.
Da jeg var omkring 47 år brøt jeg kontakte med henne fordi hun begynte å fortelle mitt barn hvor fryktelig jeg alltid hadde vært og særlig med henne. Det ble mye bråk og seanser hvor hun oppførte seg som et lite barn. Jeg har derfor kuttet all kontakt med henne og mitt søsken. Mor har klart å splitte opp hele familien. Dette var riktig for meg og jeg snakker aldri med henne, selv om hun forsøker. Hun bruker også andre til å kontakte både mitt barn og meg, da spiller hun offer for den onde datteren og får slektninger til å be meg kontakte henne og tilgi.
Det har tatt mange år å komme hit, mange timer i terapi og nå kan vi le og spøke med hennes bruk av offerrollen. Hun har et stort manipuleringstalent og er ett slitsomt menneske å være sammen med. Merker at helsen min er bedre også etter at jeg har kutte all kontakt. Men jeg har fått generell dårlig helse og har mye sykefravær, håper å klare å stå i arbeid til jeg er pensjonist.
Men denne oppveksten har også rammet meg økonomisk, fordi jeg har nedsatt arbeidsevne og mye fravær. Da vil ikke arbeidsgiver satse så mye.
Innsendt av "Hannah":
Da jeg gikk på ungdomsskolen satte stefaren min strenge innetider for meg som en maktstrategi. Hvis jeg kom inn ett minutt over innetid, fikk jeg husarrest resten av uken. Jeg la meg ofte sulten og han startet med matlagingen etter jeg hadde lagt meg, så det skulle lukte mat i hele huset. Han nektet meg å dusje så jeg måtte vaske håret i vasken. Ungdomstiden min var preget av et fryktregime med makt som fundament.
