Her finner du historier fra medlemmer som har opplevd at den psykiske volden har blitt oppdaget og avdekket, uten at man selv visste hva man var utsatt for, hvorpå de fikk hjelp fra riktige instanser og fagpersoner
Skrevet av “Torhild”:
Min historie om psykisk vold.
På vår første “date” reagerte jeg på et lite glimt jeg så i øynene hans, som varte i knappe 1-2 sekunder. Jeg oppfattet det som et glimt av "veikhet", eller var det kanskje en sårbarhet? Ellers hadde jeg ingenting å utsette på den første daten. Han var både hyggelig, sjarmerende og morsom. Men det lille glimtet i blikket hans fikk meg til å reagere såpass at jeg nevnte det for en venninne på café dagen etter. Vi kom frem til at det sikkert var jeg som hadde overreagert. Han hadde en jobb og et verv, samt andre faktorer i livet sitt, som krevde at han verken var “veik”, eller spesielt sårbar. Alt tilsa at han tvert imot var en trygg og stabil person. Vi konkluderte derfor med at det måtte være meg som hadde overreagert, og misoppfattet det mikroskopiske øyeblikket av et blikk på vår første date.
Han bodde et stykke unna, og vi møttes stort sett i helger de første månedene. Jeg merket ikke noe spesielt negativt i denne perioden. Men han ringte mye når han var hjemme hos seg, og spesielt om jeg var ute med venninner en kveld. Det synes jeg bare var “søtt” da jeg oppfattet det som et tegn på at han var opptatt av meg. Han var alt jeg hadde drømt om i en mann, og jeg ble raskt veldig betatt. Han var oppmerksom, hjelpsom, samfunnsengasjert og ga nærhet. Og han snakket mye om et barn han hadde fra et tidligere forhold, og virket i det store og hele som en seriøs og omsorgsfull person.
Han skulle reise på ferie med barnet sitt. Dette var ca 9 måneder etter at vi innledet et forhold. Han spurte om jeg ville være med dem på ferie. Jeg takket pent “nei”, da jeg for det første ikke hadde fått mulighet til å møte barnet hans enda, og jeg hadde også fått ferie innvilget i en annen periode. Han sendte meg ofte meldinger mens de ferierte, og han sendte meg noen bilder av barnet og han sammen. Da han kom tilbake fra ferie sa han at han hadde savnet meg så mye at han hadde bestemt seg for å si opp jobben sin for å flytte til meg. Jeg ble ganske overrasket, da jeg ikke helt følte at forholdet var så seriøst enda. Jeg hadde ikke engang truffet barnet hans, men han hadde gode argumenter for å flytte til meg og jeg ble både veldig smigret og sjarmert av at han var så opptatt av meg, at han til og med ville gi opp deler av livet sitt for å flytte permanent til meg. Det var imidlertid én ting jeg stusset over. Han spurte meg, nærmest som på fleip, før han flyttet inn: “Du har vel ingen betalingsanmerkninger?” Det bekreftet jeg at jeg ikke hadde, men jeg ante lite da om hvor dypt spørsmålet sannsynligvis stakk hos ham.
Tre uker etter at han flyttet inn ble jeg gravid med vårt første barn. Han var henrykt over nyheten, mens jeg som egentlig aldri hadde hatt noe sterkt ønske om å få barn var litt i sjokk. Min første reaksjon var at jeg måtte ta abort da jeg syntes det gikk for fort fram. Men han var så glad, fantastisk og støttende at jeg etterhvert tenkte at jeg var kommet såpass langt opp i fertil alder at om jeg i det hele tatt skulle ha barn noen gang, måtte det kanskje bli nå. Han viste omsorg under hele svangerskapet, men det var noen ting som fikk meg til å stusse. Han hadde en bil som ikke var egnet til barnefamilie, og det var bl.a. vanskelig å få parkert i området vi bodde. Siden et barn krevde at vi fikk større plass/bolig, og det var god tilgang på offentlig kommunikasjon der hvor vi bodde, ble vi enige om at han skulle selge bilen. Han solgte bilen, for at vi skulle få råd til en større bolig. Men i stedet kom han hjem med en mer luksuriøs og kostbar familiebil. Det passet veldig dårlig inn i det budsjettet vi hadde lagt opp til, og spesielt siden vi allerede hadde flyttet og fått høyere bokostnader.. Økonomien begynte å gå nedover.
Bare dager etter at barnet vårt var født, hadde jeg den første opplevelsen om at noe ikke var som det skulle. Jeg sto og stelte barnet, da jeg hørte sinte stemmer og kjefting fra stua. Jeg tok derfor med meg barnet inn i stua for å se hva som foregikk. Da så jeg at min samboer var veldig sint og hadde tatt fysisk tak i barnet han hadde fra et tidligere forhold. Han røsket tak i henne, og bar henne inn på gjesterommet mens han fortsatte å kjefte og smelle. Moren hans var også der, og jeg så spørrende på henne. Men hun trakk ikke på én eneste mine. Ansiktet hennes var helt uttrykksløst. Det var akkurat som om ingenting akkurat var skjedd. Jeg trodde derfor at det var jeg som var i “ammetåka”, og derfor hadde overreagert. To uker senere skjedde det igjen. Spedbarnet vårt hadde vondt i magen, og gråt ganske mye. Jeg trøstet etter beste evne, men likevel ble samboer eksplosivt rasende og krevde at jeg skulle “få den ungen til å slutte å hyle” med én eneste gang, fordi han ikke fikk sove! Jeg var helt i sjokk over hvordan ansiktsuttrykket hans hadde endret seg, og hvor svart han var i blikket..
Etter en tid fikk jeg tilbud fra foreldrene mine om å ta over huset deres som forskudd på arv. De skulle flytte til leilighet. Det takket vi “ja” til, da vi etterhvert begynte å slite med økonomien - uten at jeg helt kunne sette fingeren på årsaken til at vi slet. Foreldrene mine var påpasselig med å sette huset i mitt navn, og krevde at vi skulle ha ektepakt som en “klausul” fra dem. De stolte nok ikke helt på ham etter det impulsive bilkjøpet. Det var nok litt sårt for samboer, at han ikke fikk noen eierandel i huset. Men han kunne ikke gjøre noe annet enn å akseptere det. Jeg gikk imidlertid med på å sette lånet på den dyre bilen på huset, slik at vi skulle få litt bedre råd. Dette kom med i ektepakten at alle fremtidige biler skulle stå i mitt navn. Men likevel solgte han bilen så fort bilen var uten heftelser, og kjøpte en ny - som han nektet å sette i mitt navn. Han sa allerede da at bilen var “det eneste han kom til å få med seg ut av ekteskapet”! Han begynte også å få kredittkort i mitt navn, enda jeg mente at det var veldig ufornuftig å bruke kreditt på grunn av høye renter. Men når han først fikk trumfet det gjennom, tok det ikke lang tid før han hadde brukt opp kreditten. Han unnlot også å betale skatt, noe som førte til store skattekrav som han “måtte” føre på huset. Men med all sin “akrobatikk” og ikke så smarte ideer om stadige “investeringer” klarte han å tappe oss/meg for ganske mye penger. Jeg nektet å ta opp mer lån på huset, det var blitt belånt med 1 mill kroner på ting som overhode ikke var verdiskapende. Da begynte også forholdet for alvor å skrante. Jeg ble etterhvert godt kjent med uttrykket; “Kan du ikke være litt medgjørlig?!” og “Ikke gi meg mer motstand nå, for da klikker jeg!!”
Sinnet dukket opp jevnt og trutt i alle årene etter at barna ble født, og etterhvert begynte vi å tilpasse oss i familien etter hans humør og sinne. Vi begynte “å gå på eggeskall”, og det ble veldig mye "hysjing" på barna fra min side.. Noen dager var bedre enn andre, men sinnet hans var uforutsigbart og humøret endret seg på sekunder. Det var derfor vanskelig å vite hvordan dagene ville utarte seg. Ferier og høytider fremstår fortsatt som et mareritt, da han ofte var enda mer sint og uforutsigbar. Årene gikk, og jeg forsto heldigvis at det ikke nødvendigvis bare var min skyld at han oppførte seg som han gjorde. Enda det var det han påsto. Men jeg forsto at vi måtte ha hjelp da svingningene gikk utover barna i den grad at det også gikk utover deres generelle helse.
Det var ikke veldig lett å få hjelp til å begynne med. Jeg sa til han flere ganger at vi må søke hjelp, og “du må få noen nøytrale du kan snakke med om vanskene dine". Han sa han kunne gå med på det, men da måtte jeg også få hjelp - da jeg definitivt også hadde mentale problemer. Jeg tok han på ordet, og oppsøkte et lavterskeltilbud i kommunen for rus og psykiatri. Jeg møtte selv opp på den første avtalen. Det ble raskt konstatert at det ikke var jeg som trengte hjelpen, men han jeg levde sammen med. Han gikk med på å begynne der, men tilbudet var over etter tre ganger. Da ville han ikke mer. Og han var på langt nær ikke blitt noe bedre i atferden. Jeg fortsatte derfor å lete i hjelpeapparatet, for å se om det fantes noe hjelp til oss. Vi hadde en fantastisk fastlege som forsøkte å søke han inn flere steder, men av en eller annen grunn fikk han avslag overalt.
Systemet (dps) krevde at han skulle være en eller flere av tre kriterier for kvalifisere til hjelp:
1. rusmisbruker
2. være ute av arbeid, enten som arbeidsledig eller sykemeldt
3. ha forsøkt å begå selvmord
Ingen av disse kriteriene passet på ham. Han var på alle måter oppegående, med både 100% arbeid og hadde i tillegg opptil flere hobbyer. Hans “rus” var adrenalinkick, og ikke piller og alkohol.
Samtidig hadde barnet vårt fortalt på skolen hvordan det var hjemme hos oss til helsesykepleier på skolen. Helsesykepleieren og fastlegen vår begynte å samarbeide, og vi var på flere møter med både helsesykepleier og fastlegen. Han gikk etterhvert med på å ta et sinnemestringskurs hos Familievernkontoret av frykt for å bli meldt til barnevernet. Familievernkontoret skulle følge oss opp i etterkant av kurset, for å sikre at det hadde hatt effekt. Det kom raskt fram at hans opplevelse av bedring ikke stemte overens med resten av familiens opplevelse. Etterhvert sa familieterapeuten hos familievernkontoret rett ut av vi måtte flytte fra hverandre, hvis ikke måtte hun melde saken til barnevernet. Hun var også ærlig på at det ikke var noe mer hun kunne gjøre for å hjelpe ham, da han trengte mye mer hjelp enn hva hun hadde kapasitet til å gi. Hun fikk pratet han inn på å gå med på å bli henvist til Alternativ til vold. Jeg forstod enda ikke at vi var blitt utsatt for vold, men jeg fikk først øynene opp for det da jeg ble invitert til å delta i en pårørendegruppe hos Alternativ til vold.
Barna våre led fortsatt i “regimet” hjemme. De ble etterhvert henvist fra helsesykepleier til Familiehuset, hvor de fikk tilbud om å delta i pårørendegrupper. De har også hatt individuell samtaleterapi. Dette er en vedvarende prosess, da ting dukker opp i hukommelsen deres mer som i bølger, og det har heller ikke vært lett for barna å sette ord på det de har opplevd. Vi har derfor vært nødt til å la barna ta den tiden de har trengt til å la opplevelsene “modnes”. Men når barna er klare for å snakke, ringer jeg terapeuten deres som tar de inn til samtale relativt raskt.
Det viste seg for oss å være viktig at vi hadde involvert fagfolk, da det med fagfolk følger gyldig dokumentasjon i forhold til retten. Vi har også vært på et mestringskurs hos Stine Sofie Senteret, og det kan anbefales på det varmeste..
Etter som jeg har hørt og sett, anser jeg at vi tross alt har vært ganske heldige da vi ble både hørt og trodd av fagfolk. Det var fordi familieterapeuten på familievernkontoret forstod at jeg og barna ble utsatt for psykisk vold. Hadde ikke terapeuten fanget opp dette, er det ikke sikkert det hadde gått så bra videre for meg og barna.
