hva får en mor til å ville ta livet av barnet sitt?

Dette er en historie fortalt av “Bente”. Vi har fått tillatelse fra VG til å gjengi historien. Link til historien finner du her: https://www.vg.no/nyheter/i/wOxzGM/hva-faar-en-mor-til-aa-ville-ta-livet-av-barnet-sitt


«Bente» er en ressurssterk og høyt utdannet norsk kvinne som elsker sønnen sin, men på ett tidspunkt kommer de aller mørkeste tankene: Hun skal ta ham med seg i døden.

De to har rømt til en hemmelig adresse, en liten leilighet et annet sted i byen. Det er natt og Bente er våken etter enda et mareritt. Gjennomsvett, med høy puls og smerter i kroppen, klamrer hun seg til den sovende lille gutten i pysjamas. I klare øyeblikk skriver hun i dagboken om hvor rystet hun er av sine egne planer. Vet at det er langvarig frykt og fortvilelse som blokkerer følelsene og suger henne ned i en avgrunn. Men ofte, som nå, er hun ikke i stand til å se alternativene. Bente ser den uskyldige gutten ved siden av seg og er overbevist om at det vil være bedre for ham å dø enn å bo alene med faren etter samlivsbruddet. Bedre for dem begge å dø enn å bli utsatt for mer psykisk mishandling.

«Hva er den beste metoden for å drepe oss begge?» fra dagboken til Bente.

De siste årene har det vært flere saker hvor fedre eller mødre har tatt livet av barnet sitt før de selv har begått – eller forsøkt å begå – selvmord. I desember 2019 gikk en 27 år gammel trebarnsmor ut i vintervannet i Tromsø. To av barna døde, og moren selv.

Et halvt år senere, i juli 2020, drepte en kvinne i 30-årene sine to sønner på 1 og 7 år i hjemmet deres på Lørenskog. Hun ble i sommer dømt til 21 års fengsel og har anket
dommen til lagmannsretten.

– Når jeg ser saker i mediene om mødre som tar livet av sine egne barn, tenker jeg at det kunne vært meg, sier Bente i dag.

– Noen beskriver det som umenneskelig og unaturlig, og at en slik mor er syk og kanskje utilregnelig, men den gangen var det logiske og rasjonelle tanker for meg. Jeg hadde «skrudd av» følelsene, og det eneste jeg kjente på, var en ekstrem frykt for ikke å bli trodd og ikke ha mulighet til å beskytte barnet mitt.

– Nå vet jeg at barn som vokser opp i psykisk og fysisk vold, kan få et godt liv som voksne på tross av det. Men den gangen var det umulig å se en fremtid for sønnen min.

Det er nå gått flere år siden Bente vurderte den ekstreme handlingen. Hun ønsker å vise at personer som tenker på å ta livet av barna sine, står i en fortvilet situasjon hvor de trenger hjelp til å se andre løsninger.

– Det er fryktelig å tenke på at det gikk så langt at jeg vurderte det. Jeg har skammet meg veldig for at jeg hadde de tankene, men etter flere år med mishandling som
ikke ble fanget opp, var jeg knekt. Kjærligheten til barnet mitt var der, men frykten var sterkere, sier Bente.

– Tror du virkelig at du kunne vært i stand til å gjennomføre det?

– Det tror jeg. Det slo inn et beskytterinstinkt som var helt ko-ko, og jeg vurderte to ulike metoder for å gjennomføre det.

– Menneskets psykologi er slik at vi tror vi er de beste foreldrene for barna våre, sier forsker Vibeke Ottesen ved Universitetet i Bergen. 

– Det gjør oss til gode foreldre i normale situasjoner, men hvis man havner i en livskrise, kan vår kjærlighet gjøre barna sårbare, forklarer hun. Ottesen har forsket på barnedrap i Norge, og mener historier som Bentes er viktig å fortelle.

– Vi skal være uendelig takknemlige for at Bente ikke gikk fra tanke til handling. Vi vet at det er viktig å hjelpe suicidale til å se andre løsninger når de står fast.

For det er det Bente kjenner mens hun lever i skjul: Hun står fast, fanget i en situasjon hun ikke ser en vei ut av. Uten blåmerker eller brudd står Bente alene med
påstandene mot ektemannen.

– Det er så mye uvitenhet rundt psykisk vold, som er like alvorlig som fysisk vold, men er vanskeligere å identifisere, sier Bente i dag. Hun opplevde at få trodde på henne. Ikke barnevernet, ikke BUP, ikke politiet. Politiet henla hennes anmeldelse av vold mot sønnen og avviste spørsmålet om besøksforbud.

VG har fått tilgang til en rekke dokumenter som viser hvordan Bentes sak er behandlet i ulike instanser. I ettertid har BUP beklaget at de ikke avdekket volden i familien. Også kommunen
har beklaget og bekreftet at gutten «ble utsatt for fysisk og psykisk vold fra far da mor og far bodde sammen.» Og: «mor ble utsatt for psykisk vold av far.»

Men midt i krisen opplevde Bente at det var vanskelig å få hjelp i hjelpeapparatet: Om faren fikk full omsorg, kom sønnens liv til å være ødelagt, trodde hun. Hun ville ikke makte å leve hvis hun ikke kunne beskytte ham. Da var det bedre å gjøre slutt på det hele. Slik tenkte hun. Flere ganger planla hun å ta sitt og sønnens liv.

Bentes historie er ikke unik, men det er sjelden noen våger å fortelle at de har tenkt tanker om å ta livet av sitt eget barn. Bente er ikke hennes virkelige navn. Hun er anonymisert av hensyn til sønnen. Eksmannen, bosted og myndigheter er også anonymisert. Bilder er også bearbeidet for å sikre anonymitet.

«Hvorfor dro du ikke bare?»

De møttes i studietiden. «Terje» var et livlig midtpunkt på studentfestene, og hun falt pladask. Til å begynne med var de som andre nyforelskede par. Hun hadde aldri hatt kjæreste, mens han var mer erfaren. Hun var forelsket, og lot ham bestemme mer og mer i forholdet. Slik hun ser det nå, fikk han sakte mer og mer kontroll over henne.

«Merker at det skal svært lite til før jeg får lyst til å gråte. Holder meg mens jeg er sammen med andre, men ellers lar jeg tårene flomme.» fra dagboken til Bente.

Dette er Bentes historie om det som skjedde, slik hun opplevde det.  Les eksmannens tilsvar lenger nede i saken.

Hun var en belest ung kvinne med sterke meninger. Dersom hun gjorde for mye ut av seg, opplevde hun at kjæresten ble rasende. Ifølge Bente hadde han et voldsomt raseri. Det skremte henne da hun så ham slå hardt i bord og vegger. Bente forteller at han en gang kastet en pose med ølflasker i bakken så de knuste. Hun ryddet opp. Glattet over. Ba om unnskyldning. 
Redselen for å tråkke feil eller si noe galt ble en stadig større del av livet hennes, men hun var fortsatt forelsket. Hun hadde vokst opp med en dominerende far, og var vant til å godta mye.

Jobben ble hennes fristed. I begynnelsen var de mye ute på byen, og hun opplevde kjæresten ofte som truende da de kom hjem. Hun husker at han med svarte øyne og
knyttede never sto over henne og tordnet over alt hun hadde sagt og gjort feil. Men han slo aldri. 

– Dessverre, sier Bente i dag.
– Da hadde det vært lettere for andre å se hva som skjedde. Og for meg. 

I dag ser hun tilbake på en periode hvor hun opplevde at den psykiske volden mot henne eskalerte og ble mer alvorlig. Sakte endret hun personlighet: Ble stillere og mer engstelig hjemme. Stadig
sjeldnere inviterte hun folk hjem, turene ut for å møte andre ble færre. Til slutt var det bare dem, isolert fra venner og familie. 

Men hun var ikke i stand til å gå. Da han etter noen år ville gjøre det slutt, tryglet hun om at han måtte bli. I ettertid ser hun at hans kontroll over henne var blitt total.

Spesialrådgiver Mary Vold ved Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS Øst), arbeider med vold i nære relasjoner og kjenner godt til hvordan voldsrelasjoner utvikler seg. 
– Mange opplever å bli isolert fordi kjæresten ikke vil at du skal se andre. Man kan bli fanget uten at man forstår hva som skjer, fordi det skjer gradvis, og fordi man ikke kan forstå at partneren vil gjøre noe sånt. Mange spør: «Hvorfor dro du ikke bare?»

Men når man blir brutt ned psykisk, mister man motstandskraft. Og det er heller ikke lett å vite at man blir utsatt for manipuleringsteknikker, sier Vold, som uttaler
seg på generelt grunnlag.  Hun forklarer at det er typisk i slike forhold å bli degradert og snakket nedsettende til.

– Man begynner gradvis å føle seg dum og tvile på seg selv. Det er sjarmerende når kjæresten i starten av forholdet insisterer på å hente deg på jobb hver dag, men ikke når det begynner å komme sanksjoner hvis du ikke kommer presis.

Da Bente og Terje får en sønn sammen, blir volden verre, ifølge Bente. Hun synes at Terje tåler lite barnegråt og at han reagerer voldsomt hvis gutten ramler eller viser følelser. Hun opplever stadig å bli kritisert for å håndtere sønnen feil. På ett tidspunkt mister Terje jobben, og Bente opplever at stemningen blir enda dårligere. Ifølge henne prøver hun å si fra om forholdene hjemme på toårskontrollen på helsestasjonen. Forteller at de er veldig uenige om barneoppdragelsen, og håper at den forsiktige bønnen om hjelp skal oppdages.

Men det kommer ingen oppfølgingsspørsmål. Ingen separate samtaler med spørsmål om relasjonen mellom de to, som hun i dag tenker kunne fanget opp problemene.

– Jeg tror nok de var blendet av at vi var såkalt «ressurssterke» og at de tenkte at dette klarte vi å finne ut av på egen hånd, sier Bente i dag.

Slik det ofte er i tilfeller med påstand om psykisk vold, er det ord mot ord fra de involverte. Terje på sin side har uttalt i rapporter fra barnevernet at Bente skjemte bort sønnen og levde i en usunn symbiose med ham. Han hevder også at det var Bente som hadde problemer med temperament, og at hun har slått ham.

Dette tilbakeviser Bente som en overdreven beskrivelse av to enkelthendelser, og at det dreide seg om å slå bort armen hans, den ene gangen fordi hun var redd han skulle slå.

VG har forelagt Bentes eksmann hennes påstander om psykisk mishandling av henne og sønnen gjennom flere år. Han kjenner seg ikke igjen i hennes fremstilling og mener at deres problemer i forholdet og foreldreskapet i stor grad skyldtes at hun hadde psykiske problemer.

– Jeg er absolutt ikke en voldelig mann, jeg er derimot introvert og konfliktsky, sier eksmannen.
– Jeg har aldri med viten og vilje utøvd vold (fysisk eller psykisk) mot noen etter at jeg ble voksen. Men jeg har nok, som de fleste andre, uten å ville det ved «uhell/klossethet» kommet til å gjøre andre vondt fysisk eller psykisk, dette har dog skjedd svært sjelden, svarer mannen.

Han mener at det var hun som var den styrende i deres forhold.
– At jeg ikke ga etter på alt mulig kan ikke kalles psykisk vold. Og at hun bruker så mye tid og energi på å fokusere på dette så lenge etterpå, tror jeg ikke er bra for
sønnen vår, sier eksmannen. VG har også informert ham om at Bente har fortalt VG om at hun vurderte å ta livet
av seg og sønnen hvis han fikk daglig omsorg.

– Det viser hvor store psykiske problemer hun hadde, svarer Terje til VG og kaller Bentes fremstilling «en kraftig forvrengning av sannheten.»
I Bentes helsejournaler, som VG har fått tilgang til, står det at hun ikke har hatt annen psykisk sykdom utover posttraumatisk stressyndrom (PTSD) som følge av forholdet til eksmannen.

Les mer om påstandene som er lagt frem for eksmannen nederst i saken.

«Hva betyr disse truslene?»

Bekymringene rundt sønnens atferd starter tidlig. Da han begynner på skolen, får foreldrene vite at han har problemer med å tilpasse seg, og en barnepsykolog blir hentet inn. Barnevernet mottar flere bekymringsmeldinger om gutten fra andre foreldre. Ennå forstår ikke Bente hvor skadelig hjemmesituasjonen er for ham.

Bente og Terje blir sendt på et veiledningskurs etter at BUP har utredet sønnen. Bente håper noe av mannens oppførsel kan bli tatt tak i der, men i andres påsyn oppfører han seg normalt. Dessuten foregår hele utredningen og kurset med begge til stede, og uten spørsmål om forholdene i hjemmet, ifølge Bente.

– Jeg skulle ønske at noen stilte meg direkte spørsmål den gangen: «Hvordan løser dere uenigheter?», «er dere likeverdige i hverdagslivet?», «er du noen gang redd for
partneren din?». Det hadde kanskje vært en start for å oppdage hva som skjedde, sier Bente.

I en senere rapport som VG har fått tilgang til, skriver BUP at gutten i denne perioden hadde «posttraumatiske vansker» og at mors «traumereaksjoner»  kan ha
påvirket hennes sensitivitet og omsorgsevne overfor (gutten)».

«Jeg vet ikke hvor mye jeg orker. Nå synes jeg ting ser ganske håpløse ut. Hva er poenget med å kjempe? Hvorfor ikke bare gi opp?» fra dagboken til Bente.

Virkelig redd blir hun da hun og sønnen kommer tilbake fra en ferie. Før turen har hun og Terje hatt en krangel, som eskalerte da hun beskyldte ham for å vise mer kjærlighet til familiens kjæledyr enn til sønnen. Han kom med trusler om en «skitten rettssak» om hun skulle finne på å gå fra ham, og at dette kom til å «ende med en katastrofe for oss alle tre».

Bente lurer på hva han mener med det. Hva betyr disse truslene?

I en rapport fra barnevernet kommer det fram at Terje innrømmer å ha sagt dette i krangler med Bente, men vil ikke kalle det trusler. Det blir lite søvn og mye grubling i ferien, og da Bente og sønnen kommer hjem, er det ingen kjæledyr som møter dem i døren som vanlig. Dyret lever ikke lenger. Terje har tatt livet av det. Det innrømmer han også senere, overfor sakkyndig psykolog i barnefordelingssaken.

«Om de tror på han og ikke meg, da har jeg ingenting»

Bente frykter for livet sitt, og for hvordan det skal gå med sønnen om mannen tar livet av henne. Hun tenker at hun må skrive brevet «åpnes etter min død», for å sikre seg at folk får vite hvordan Terje egentlig er. Hun er også redd for å la sønnen være alene med faren, og dropper reiser med jobben, av frykt for å finne begge døde når hun kommer hjem.

Hun er ofte svimmel og hyperventilerer på jobb, mister all matlyst og sover nesten ikke. Skilsmissen er det Terje som tar initiativ til, men Bente opplever det motsatte av lettelse. Om det blir daglig omsorg hos faren, vil det ødelegge sønnen, tenker hun. Hun frykter at alt skal vendes mot henne og skriver i dagboken: «Om de tror på han og ikke meg, da har jeg ingenting»

«Jeg pleier å være god til å forutse hvordan ting blir, og jeg tror nok katastrofen kommer, etter at (han) har tapt i tingretten.» fra dagboken til Bente.

Bente har begynt å google psykisk mishandling på dette tidspunktet, men har bare fokus på sønnen. Forstår ikke at det også kan gjelde henne. Hun kontakter en advokat som viser seg å ha lang erfaring med lignende saker. Til ham forteller hun at sønnen er redd for faren sin. 

– Hun virket redd for mannen selv også, sier advokaten. For ikke å identifisere Bente har VG valgt å anonymisere advokaten.

Etter planen skal de på en siste hyttetur sammen som familie, før de skal gå fra hverandre. Men Bente vet at det er et skytevåpen på hytta, og har mareritt om at Terje kommer inn på hytta og sikter på dem.  I all hemmelighet legger hun en plan om å flykte med sønnen. Hun vil være langt unna når Terje får vite at de har stukket av, og bestiller flybilletter til utlandet. 

– Hun var så redd for mannen sin og hva han skulle finne på, bekrefter advokaten.

– Jeg bisto henne i flukten fra felleshjemmet. Det var nokså dramatisk. 

Avreisen blir hektisk. Mens Terje er på jobb, sitter advokaten vakt i bilen utenfor huset og Bente løper inn for å pakke det nødvendigste. Hendene skjelver og i hodet er det kaos. En merkelig blanding med klær blir kastet ned i kofferten: En truse, seks bukser. Hjertet hamrer i frykt for hvordan han vil reagere hvis hun blir oppdaget før de kommer seg på flyet.

Tilbake i Norge leier Bente en leilighet på hemmelig adresse til seg og sønnen. Hun kontakter politiet og sier hun er livredd mannen og ønsker besøksforbud. Men da hun svarer «nei» på politiets spørsmål om han har slått henne, virker den ansatte på operasjonssentralen uinteressert, synes Bente.

– Holdningen var at siden han ikke hadde brukt fysisk vold mot meg før, så fikk jeg bare vente og se, forteller Bente. 

Til VG sier politiet at de har forsøkt å ettergå Bentes påstand, uten hell:

– Vi kan ikke å spore samtalen hun skal ha hatt med en på operasjonssentralen. Vi kan ikke utelukke at samtalen foregikk slik hun hevder, men vi stiller oss noe undrende til det, da politiet ikke skiller mellom psykisk og fysisk vold. Det sier stasjonssjefen ved politistasjonen hvor hun ba om hjelp, da VG tar kontakt.

Bente kontakter også barnevernet og ber om hjelp. Hun opplever at hun heller ikke her får støtte på dette tidspunktet. Samtalene blir loggført:

«(Saksbehandleren i barnevernet) forteller at vi tror på mors historie og at vi også tror på det far sier. ( ...) Mor er kritisk til at vi tror på far, og vi ikke tror på at hun og (sønnen) er utsatt for psykisk vold.» Noen måneder etter flukten ringer Bente nok en gang til politiet, ifølge henne selv, og forteller om frykten for å bli drept. Heller ikke denne samtalen har politiet klart å ettergå. Mens hun lever i skjul med sønnen disse månedene, føler Bente at hun kaver rundt i et mørke. 

Bente forstår selv at hun trenger psykolog og får etter hvert dette via NAV. Hun opplever god støtte fra psykologen. «Hun sier at om rettssaken går i favør av at far skal få samvær med sønnen, så vil hun heller begå selvmord», skriver psykologen etter samtalene.

«Det stod på nettet at det er viktig å fjerne selvmordsmidler. (...) Jeg er generelt god til å gjennomføre det jeg bestemmer meg for, så jeg tenker det er lurt jeg fjerner det jeg kan. (...) Jeg er forundret over at jeg veksler sånn mellom å være optimistisk og å ha selvmordstanker.» fra dagboken til Bente.

Seks uker før rettsmøtet om barnefordelingen, kommer rapporten fra barnevernet som tyder på at de ikke tror henne på volden. Deretter krever eksmannen full omsorg for sønnen.

Det er nå tankene om å ta livet av seg og sønnen kommer. Hun ser for seg et helvetes liv for gutten hvis han må vokse opp med faren, og tenker at han vil ha det bedre som død. Og selv kan hun ikke ha et liv hvis sønnen er død.

I arbeidslivet blir Bente sett på som en som er dyktig til å gjennomføre det hun har satt seg fore. De samme egenskapene bruker hun i planleggingen av selvdrapet. Bente forteller om dette med gråten i halsen. Det er ekstreme tanker fra en psykisk nedbrutt person, skjønner hun i dag. Men med opplevelsen av ikke å bli trodd, føltes det som det eneste logiske.

«Skal til psykologen på tirsdag. Hun må hjelpe meg med å skrive liste over grunner til å leve.» fra dagboken til Bente.

Så skjer noe avgjørende. I tillegg til psykologen og advokaten har Bente kommet i kontakt med en tredje viktig person som tror henne på mishandlingen. En ansatt i kommunen med voldssaker som sitt fagfelt.

– Jeg var ikke i tvil om at hun snakket sant, sier den kommuneansatte om møtet med Bente.
– Hennes kroppsspråk samsvarte med det hun fortalte; hun hadde tydelige traumereaksjoner. Jeg hadde kunnskap nok om psykisk vold til å gjenkjenne det, sier hun til VG.
Hun mener at barnevernet ofte ikke besitter den samme kunnskapen, noe som fører til uenighet i mange saker.

– De omskriver ofte partnervold til å være en konflikt mellom to likeverdige parter, noe vi er uenig i.
Den kommuneansatte beklager at de ulike offentlige instansene ikke samarbeider mer.

– Dessverre kan hjelpeapparatet fremstå som så fragmentert at systemet er med på å opprettholde situasjonen til de utsatte, sier hun.

Støtten fra de tre personene får Bente til å hente frem kreftene som skal til i barnefordelingssaken. Hun vet at mye står og faller på rettsmøtet.

Da dagen kommer, er hun forberedt til fingerspissene. Terje innrømmer å ha holdt sønnen i øret ved flere anledninger, men hevder at det er Bente som påvirker sønnen mest negativt.
Etter at Bente har lagt frem sin versjon av saken, lander dommeren på at sønnen blir boende hos Bente frem til selve rettssaken året etter.

Lettelsen er nærmest ubeskrivelig. For henne var dette møtet et potensielt vendepunkt til et forferdelig liv. Hun føler at dommeren reddet livene deres.

Da rettssaken kommer året etter, går det nok en gang Bentes vei: I forliket som VG har fått tilgang til står det: «Mor skal ha daglig omsorg for barnet.» Retten mener det likevel er trygt for sønnen å være på samvær hos faren.

“Er ikke psykisk vold straffbart i seg selv?”

I starten er Bente fortvilet over å måtte sende sønnen til eksmannen. Men opptrappingen skjer forsiktig og hun opplever at faren får god veiledning fra barnevernet, og at han selv gjør en jobb for å endre seg. Etter ett år er hun ikke lenger redd når sønnen skal besøke faren sin.

«Det er mye sorg over det som har vært og mye lettelse. Endelig! Endelig!! Jeg griner fordi jeg kjenner forskjell på teppet på kjøkkenet, på parketten (...) Jeg KJENNER! Jeg HØRER!» fra dagboken til Bente.

Bente har i etterkant tatt opp kampen mot det offentlige systemet, som hun mener er dårlig rigget for dem som blir utsatt for psykisk vold. Fordi hun opplevde at politiet ikke tok hennes henvendelser seriøst, tok det flere år før hun anmeldte eksmannen for psykisk vold mot henne. Da hun først gjorde det, foretok politiet en kort etterforskning før de henla saken som «intet straffbart forhold bevist».

– Vi klarte ikke å se at handlingene hun anmeldte var straffbare i seg selv, eller at hver handling var utført med straffbart forsett, sier politidistriktets påtaleansvarlige, som forklaring på henleggelsen.

Men det var ikke hele grunnen. At det kun dreide seg om psykisk vold var ikke nok i Bentes tilfelle:

– Det vanlige er at det har skjedd en fysisk voldshandling forut for den psykiske volden. Det er den bakenforliggende trusselen om vold som øker det psykiske presset. Erfaringsmessig er fysisk vold som oftest til stede der det finnes psykisk vold, sier påtaleansvarlig.

Denne holdningen til psykisk vold stemmer med hva overlege Janne Rueness fant i sin doktoravhandling fra tidligere i år.

– Det startes sjelden etterforskning av denne typen vold alene. Noe av grunnen er nok at psykisk vold er viet veldig liten plass i lovverket, sier Rueness ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

– Til sammenligning er det der ramset opp en rekke eksempler på seksuell vold. Hvis det hadde vært brukt like mye plass og eksempler i lovverket på hva psykisk vold kan være, så hadde det nok vært større muligheter for at disse sakene ble etterforsket. Nå er de nesten helt fraværende i rettssystemet, sier hun. Janne Rueness har funnet ut at personer som har vært utsatt for psykisk vold i oppveksten, har flere fysiske helseplager enn de som har vært utsatt for fysisk vold.

Bente klaget politiets avgjørelse til statsadvokaten. De lander også på henleggelse, men i motsetning til politiet, som ikke fant noe straffbart forhold bevist, så er konklusjonen denne gangen «på bevisets stilling.»

– For meg betydde denne forskjellen mye. Det var en lettelse å få medhold i at volden var straffbart, sier Bente.

Bente har gått til erstatningssak mot kommunen, som endte i en utenrettslig avtale.

Fylkesmannen (nå kalt Statsforvalter) er etter sin gjennomgang svært kritisk mot barnevernets håndtering av Bentes sak og slår fast at de har «begått alvorlige lovbrudd», blant annet brutt barnevernloven.

Hun har i ettertid fått en skriftlig beklagelse fra BUP og flere fra kommunen, som blant annet beklager at volden hun og sønnen ble utsatt for ikke ble tatt på alvor og for manglende dialog med politiet da volden ble meldt inn til dem. Kommunen skriver at de nå «ser ingen grunn til å tvile på mor».

I en annen rapport som VG har fått tilgang til, konkluderer de med at sønnens omsorgssituasjon er bedre etter at foreldrene flyttet fra hverandre og slår fast at mishandling har skjedd.

Barnevernet ønsker ikke å kommentere Bentes konkrete sak overfor VG, av hensyn til sønn og eksmann.

I intervjuer med VG beklager familievernet og politiet Bentes opplevelser. Bente har klaget inn flere offentlige instanser - hun har blant annet klaget på politiets arbeid.

– Vi har i denne ene saken 97 dokumenter i klagesaken fra henne, bekrefter stasjonssjefen som etterforsket Bentes sak.
– Sakene er svart ut fra oss etter beste evne. Vi ønsker å komme tidlig på banen og hjelpe ofre for psykisk og fysisk mishandling. Det er viktig å understreke at det er mulig å få hjelp av politiet.

«Jeg fant meg en grunn til å leve.»

«Mild vold» er et begrep som ofte brukes om mange former for psykisk mishandling.

– Hva betyr «mild vold»? Dette er på ingen måte mildt. Begrepet er misvisende, mener Bente. Hun tror at mer kunnskap om psykisk mishandling kunne forhindret volden mot henne.
– Hjelpeapparatet må tørre å stille de nærgående spørsmålene og vi må selv tåle å få dem, sier Bente.

«Føler meg endelig litt opplagt og TRYGG! Har en ro og stillhet inne i meg som jeg ikke har hatt på lenge.» fra dagboken til Bente.

Hun har slitt med psykiske problemer etter opplevelsene med eksmannen og hjelpeapparatet, og fikk diagnosen PTSD (posttraumatisk stressyndrom). Men det er nå gått noen år siden bruddet, og for ett år siden begynte PTSD-en å slippe taket. I samlivet hadde hun også flere stressutløsende fysiske helseplager, som nå er borte.

Hun jobber nå i over 50 prosent stilling og håper å komme opp i 100 prosent til slutt. Advokaten hennes forteller at Bente skiller seg ut blant klientene fordi hun hadde ressurser og drivkraft til å kjempe for seg og sønnen.

– De fleste greier ikke det etter langvarig nedbryting, og mønsteret i disse barnefordelingssakene er tragisk nok at offeret, som regel mor, fremstilles som en person som er psykisk nedbrutt, og altså ikke i stand til å ta vare på barna, mens far står frem som den sterke som har prøvd å ta vare på henne og barna, sier advokaten.

Bente mener det finnes fordommer og kunnskapsmangel om psykisk vold også blant dem som jobber i hjelpeapparatet.

– Mange tenker at ikke også ressurssterke mennesker kan være utsatt for vold. Man har ikke gode nok metoder for å finne ut hvilke av partene som lyver, og velger ofte den lettvinte løsningen, som er å tro at ofrene lyver om vold for å hevne seg på den andre, sier hun.

Kriminolog Vibeke Ottesen har forsket på barnedrap og foreldrepsykologi de siste femten årene. Hun har bistått politiet med kunnskap i flere saker, sist i etterforskningen av kvinnen som drepte sine to sønner på Lørenskog i fjor.
– De suicidale foreldrene er ofte oppfattet som gode foreldre av omgivelsene, og det er svært sjelden en historikk med fysisk vold i forkant av barne- og familiedrap, sier Ottesen.

– I Norge er det som oftest suicidale foreldre som tar livet av sine egne barn. Det er ikke mange – mens omkring 600 nordmenn årlig tar livet av seg selv, er det 1-2 foreldre som tar livet av barnet sitt. Men sammenhengen med foreldrenes selvmordsønsker er viktig, sier hun.

– Foreldre kan ønske å ta det kjæreste de har med seg inn i døden når de står i en livskrise. Derfor må vi spørre foreldre som er i livskriser hvilke tanker de har om både sitt eget liv og livet til barna deres, også om de har tanker om selvmord og hvilken fremtid de så ser for barna sine. Vi må hjelpe dem til å se en god fremtid, både for seg selv og barna deres.

I perioden 2010-2020 ble 17 barn drept av sine foreldre:

Drept av far
2010-2020: 9

Drept av mor
2010-2020: 6

Drept av fosterfar
2010-2020: 1

Drept av adoptivfar
2010-2020:1 

Forelder begikk selvmord
2010-2020: 4

Kilde: Kripos

Bente har hele tiden forsøkt å beskytte sønnen mot hennes verste traumer med både faren og hjelpeapparatet, og har aldri involvert ham i de mørkeste tankene. 

Sønnen går det stadig bedre med. Bentes vurdering er at samværene med faren fungerer greit, så lenge det ikke er daglig omsorg.

– Han er en veldig fin gutt på alle mulige måter. Han kommer kanskje aldri til å ha en nær relasjon til faren, men de har i hvert fall en relasjon, sier Bente. Hun understreker at hun ikke forteller denne historien for å angripe eksmannen, men for at samfunnet skal få øynene opp for psykisk vold i parforhold.

– Han slet med sine ting. I dag opplever jeg at han er en bedre far, og det er jeg veldig glad for. Så lenge sønnen min har det bra, så har jeg det bra.  Å bidra til at andre skal slippe å oppleve det samme som henne er en annen grunn til at hun har kommet seg videre.
– Jeg fant meg en grunn til å leve.

* Eksmannen er informert om at Bente har fortalt VG at grunnen til at hun flyktet med sønnen, var at hun fryktet at han kunne ta livet av dem begge. Dette tilbakeviser han som en helt grunnløs frykt.

* Han har fått vite om Bentes påstander om hans kontroll over henne i forholdet, at han hadde et voldsomt raseri, at han kunne opptre truende etter byturer og en gang kastet en pose med ølflasker i bakken så de knuste. Han ønsker ikke å kommentere alle de konkrete påstandene.

* Han har også blitt forelagt påstandene om at han tålte lite barnegråt og kunne reagere kraftig hvis sønnen ramlet eller viste følelser, samt at han skal ha kommet med trusler om en «skitten rettssak» og at «dette kom til å ende i en katastrofe for alle tre» og hendelsen der han skal ha tatt livet av familiens kjæledyr.
Heller ikke disse konkrete påstandene ønsker Terje å kommentere direkte.

Illustrasjon hentet fra Image by <a href="https://www.freepik.com/free-vector/gender-violence-concept_8944671.htm#query=escape%20abuse&position=0&from_view=search&track=ais">Freepik</a>