Denne historien har blitt sendt inn av "Magni". Historien er delt med psykologisk.no tidligere, men "Magni" ønsket at den også skulle deles på web-siden til foreningen vår.
Historien er i 4 deler, du finner alle delene på vår side under "Historier". (Her er link du kan kopiere i ny fane fra psykologisk.no: https://psykologisk.no/2022/08/han-slo-meg-aldri-dessverre/)
Det er 20 år siden vi ble sammen. Vi var begge studenter og hadde ambisiøse mål, fremtiden så lys ut. Det er 20 år siden jeg sist følte meg trygg. Første voldsepisode var et sjokk. Første bit av trygghet ble tatt fra meg. Jeg forsto ikke hva som skjedde, hvordan han, han som viste så ettertrykkelig at han var forelsket i meg, kunne gjøre dette. I etterpåklokskapens lys, ser jeg at han testet meg og min kjærlighet til ham. Ville jeg bli om han gjorde det mot meg, elsket jeg ham fortsatt? Selvsagt gjorde jeg det.
Jeg syntes synd på ham. Han hadde en tøff oppvekst, så jeg tålte mer enn jeg burde. Holdt ut. Knyttnever og slag havnet i vegger og bord. Ting ble knust. Kanskje hadde jeg gått om han hadde slått meg i stedet? Jeg er ikke sikker. Livet handlet uansett om å gå på eggeskall. Når kom neste verbale slag, neste raseriutbrudd, neste utskjelling om hvor udugelig jeg var på alle mulige måter?
Som mor, som kjæreste, som sexpartner, i valg av utdanning, i valg av venner, i valg av interesser, hva jeg så på TV, hvilken musikk jeg hørte på, hvilke meninger jeg hadde, hvordan jeg kjørte bil, hvordan jeg gjorde husarbeidet – absolutt alt kunne vrenges til noe elendig. Samme hva jeg gjorde for å blidgjøre ham var det alltid nye ting han kunne «ta» meg for. Å røre rundt i rømmeboksen var forbudt, å sette inn i oppvaskmaskinen eller henge opp tøy på klessnora på andre måter enn hans var ikke mulig. Blikk og stønn holdt meg i sjakk. Han ble grådig og tok stadig større biter av meg. Til slutt var det ikke noe igjen. Jeg var blitt en marionett og han gjorde med meg som han ville. Likevel ble jeg værende, og jeg forstår det ikke. Men jeg gjør jo egentlig det. Innimellom var det fine dager. Dager uten vold. Jeg var så sulteforet på ømhet at den minste smule holdt meg i forholdet. Da fortrengte jeg det andre.
Da vi fikk barn, bestemte jeg meg for å begynne med passiv motstand. Jeg ville ikke tilpasse meg hans ett og alt når det gjaldt barna. Jeg ville behandle barna slik jeg selv ønsket, men det tålte han ikke. Kjeftingen tok ingen ende, ikke foran barna engang. Han ødela ting jeg var glad i. Drepte katten min. For meg var det en demonstrasjon av hvordan det ville gå med meg om han ikke fikk det som han ville. Han arvet våpen og meldte seg inn i skytterlaget. Det skremte vettet av meg. Brevet fra skytterlaget lå demonstrativt på kjøkkenbenken. Vi sov på hvert vårt rom, og jeg satte stumtjeneren innenfor døra om natta. Jeg ville i det minste se ham i øynene når han kom for å skyte meg. Han truet med å ta fra meg barna om jeg gikk fra ham. Nesten 15 år med konstant hakking og ydmykelser brøt meg ned, og jeg trodde han ville lykkes. Jeg hadde mistet alt av selvtillit og selvfølelse. Jeg var redd for å bryte ut, redd for å bli, redd for å miste barna, redd for å bli drept.
Venner og familie forsvant uten at jeg merket det. Hvem ville vel invitere oss, slik som han oppførte seg? Hans verste side var ikke synlig for andre, men han var ubehagelig nok til at folk trakk seg unna. Siden ingen lengre kom på besøk til oss var det ingen som fanget opp den eskalerende volden, truslene og frykten. Vi var som en tåkelagt øy, usynlige for omverdenen. Jeg hadde for lengst mistet nattesøvnen, og kroppen begynte vise tegn på psykisk krise. Jeg var konstant svimmel. Kvalm. Måtte holde meg fast i skrivebordet på jobb. Spiste bare fordi jeg visste jeg måtte. Raste ned i vekt. Ble sykemeldt. Eldstemann var seks år da han begynte å herme, og da jeg skjønte at sønnen min var i ferd med å bli en kopi av faren, slo det meg i bakken. Fremtiden jeg så for meg, var en fremtid jeg ikke ville tåle.
Gradvis – ja gradvis, utrolig nok – demret det for meg det at det var farligere for både barna og meg å bli værende. Hittil trodde jeg det beste var at vi holdt sammen, om han bare kunne ta tak i problemene sine. Jeg satt oppe om natta og skrev brev til han der jeg tryglet han om å oppsøke hjelp, men det gjorde ham bare sintere. Han kalte det mobbing. Jeg forsto til slutt jeg måtte komme meg ut. Jeg måtte risikere at han gjorde alvor av truslene hans. Risikere å miste barna, og å miste livet. Valget om å dra var et valg om å dra fra forutsigbar vold, til en situasjon der jeg mistet totalt kontroll over min egen og mine barns fremtid. Utryggheten bruddet ville innebære var uutholdelig, men måtte holdes ut.
Da valget var tatt, gikk det raskt. Jeg kontaktet to venninner jeg ikke hadde snakket med på mange år og fortalte hvordan han behandlet både barna og meg. Og først da, først da jeg satte ord på det, forstod jeg det fulle alvoret. Ordene som kom ut av munnen på meg åpnet øynene mine, så underlig det enn kan høres ut. Hadde jeg virkelig utsatt barna for dette? Og meg selv? Skyldfølelsen veltet over meg, skammen ble enda større. Venninnene hjalp meg å planlegge. Det måtte gjøres i skjul. Vi måtte komme oss vekk uten at han forsto hva som var på vei.
Jeg skulle ønske han slo meg. Jeg var redd sinnet hans, til tross for at han aldri rørte meg. Han slo meg i hvert fall ikke. Dessverre. I månedene før vi dro, ble han stadig mer truende, både verbalt og fysisk. En dag stengte han meg inne i et hjørne, og knyttneven hans kom mot meg. Jeg slo vekk hånden hans på refleks. I dag skulle jeg ønske jeg ikke gjorde det. Kanskje politiet og hjelpeapparatet håndterer psykisk vold annerledes i dag, men da jeg brøt ut for fem år siden, var det lite hjelp å få uten fysiske bevis.
Om bare hånda hadde fått fullført banen ville jeg hatt noe å vise fram til helsevesenet, hjelpeapparatet og politiet, og opplevelsene med dem ville vært noe helt annet enn det endte med å være.
